Samvittighet!

Mine første 14 dager uten ungene min har akkurat begynt og jeg SAVNER DEM. Jeg gjør det, men kanskje ikke så mye som jeg trodde jeg skulle. Eller kanskje det er det at jeg har hatt så mye å gjøre at jeg ikke har hatt tid til å sette meg ned og virkelig savne dem. Eller er jeg bare en helt fæl mamma som tenker at det faktisk er litt digg å kunne senke skuldrene og bare tenke på seg selv? Jeg har ikke hatt mulighet til å bare være meg på veldig veldig lenge. Slippe å tenke på å rekke barnehage og innkjøp av morgendagens middag. Passe på at det er rent tøy og at de har med seg skift. Sitte på jobben og banne når regnskyene tetner seg til, fordi regntøyet henger til tørk på badet... Slike ting som sikkert bekymrer x-antall andre foreldre. Kanskje spesiellt aleneforeldre, som meg, som prøver å bevise at dette fikser man helt fint. Er ikke sliten og surrete av stress i hue jeg altså, foreldre.

Å være mamma (og sikkert pappa) er det samme som å gå med konstant en eller annen form for dårlig samvittighet. Selv om man gjør så godt man kan, så er det alltid noe som kan gjøres bedre.

Så shoot me! Men akkurat nå er det litt digg å se på hybelkaninen i hjørnet og vite at den faktisk kan ligge der til i morgen, for nå har jeg mulighet til å bare slappe av littegrann!

Så får jeg tørke savn-tårene når de kommer, for det gjør de sikkert.